på en merkelig måte, så føler jeg meg litt priviligert idag. selv om jeg er skikkelig trist å lei meg, så har jeg så mange rundt meg som støtter å blir skuffa sammen med meg. har fått sms, tlf, og brev på face idag av folk som føler meg oss, og er skuffet med oss.
tenk så heldig jeg er som har verdens beste mann som gir meg verdens beste klem når testen ble negativ å som holdt rundt meg å slikt.
å tenk så gode venner og familie jeg har, å Mamman min Aslaug, og Svigermor Tove, å Helle, og Renate, og Lisa og +++..
er så utrolig mange gode folk som stiller opp å støtter..
så jeg vet å kjenner at det går nok fort over fra skuffelse til kamp igjen. vi gir ikke opp.
en dag skal det være verdens beste og fineste baby i magen min.
å en dag skal vi virkelig få vår fantastiske baby.
det ble ikke i oktober, men.. en dag..
å den dagen jeg får to blå, da vet jeg at alle mine gode venner, familie og nettvenner kommer til å glede seg med oss, dele gledene å latteren:D
så må si, i denne mørke stunden, så ser jeg virkelig lyset i enden av tunellen, fordi min beste mann, mine venner og vår familie står å lyser vei:D
takk alle sammen:D