Mensen kom, å jeg fikk en knekk..
ikke klart å sette ord på tankene før nå tror jeg.
nå må jeg bare la fingrene gli her på tastaturet. jeg trenger å få det ut.
jeg skulle vært i kontakt med Porsgrunn nå. skulle begynt på medisiner å om ikke veldig lenge, skulle vi vært der inne å satt inn et perfekt embryo som skulle vært tint opp fra frysen.
Men siden jeg har noe galt i skulderen, å ja, jeg vet at det er det lure å det rette å vente med prøverør til vi finner ut hva som er galt med skulderen. jeg vet det godt. men det gjør det ikke mindre vondt å vite at i midten av februar kunne jeg sittet med en positiv test i hånda. men nå så er det bare å vente på en ultralyd av skulderen 27 februar. for å finne ut hva det er. kanskje bare kanskje det er noe de kan fikse,m da må jeg vel vente på operasjon å først. så når er det egentlig sjanse for neste forsøk? tiden flyr, jeg blir 30 å april.. jeg som hadde sett for meg å være 2 eller 3 barns mor innen jeg ble 30, kanskje ikke er igang med prøverør forsøket engang nå før det..
det er sårt, jeg kjenner sinne, tristhet, tomhet osv..
min bestevenninne fikk barn nå i januar ei nydelig lita jente, å jeg er såå gla på deres veine. jeg er det. å det overasket meg at jeg ikke ble litt sjalu engang når jeg var på besøk å fikk holde prinsessa.
Men det skremte meg på vei hjem, den tanken som kom. før har jeg alltid tenkt,, åå jeg vil å, jeg er misunnelig, litt sjalu, å liksom.. når er det vår tur.. men denne dagen kom tanken.. tenk om jeg aldri får oppleve dette.. hva om vi skal leve livet uten barn? da måtte jeg stoppe bilen å bare gråte.. jeg blir helt tom med den tanken.. jeg har ikke gitt opp altså.. ikke i det hele tatt. men den tanken skremte meg.. at jeg begynner å tenke i de baner, tenk om vi aldri skal få oppleve dette. det er liksom tanker i hue på noen som gir opp det.. ikke tanker som skal være i mitt hode.
Jeg kjenner at jeg trenger å koble av litt. skulle gjerne bare pakket bagen å reist vekk, vekk fra alt.. fra jobben, hjemmet, alt.. bare vært meg å mannen, å slappet av.. men.. er ikke så lett å få det til heller..
jeg trenger å koble vekk. vet ikke hvor lenge jeg klarer å gå før hode bare en dag plutselig sprekker..
har hatt slike knekker før, å det er så tungt.
jeg er redd for at det skal skje igjen. å det er ikke bare pga vi er barneløse. det er etter den beskjeden fra legen om at jeg måtte begynne å forberede meg på å kanskje leve resten av livet med den skulderen. det er etter dette at alt har falt sammen, litt å litt, store å små steiner bare faller i hue på meg.
jeg skal klare å leve med den skulderen jeg. men denne ventetiden, uvissheten på om det kan fikses. det å måtte utsette prøverøret, det å ikke vite om jeg klarer å jobbe med å ta bilder, bære, løfte osv, det er vondt..
alle mine store skikkelige drømmer, de største tingene i livet mitt.. barn, og min lidenskap som endelig så ut til å kunne bli noe å leve av.. det å ta bilder. alt henger i tynne tråder.
jeg føler meg bare så tom.
vet ikke helt hvor jeg vil med dette å merker det er sikkert langt, fult av feil å kanskje vanskelig å forstå. men.. jeg måtte få det ut en plass.
hele livet har det å skrive vært en terapi for meg. når min søster døde, jeg skrev. våknet på natta å satt meg med dataen å skrev dikt. husker pappa sa til meg at han hadde sett å meg sitte der å skrive. midt på natta. å at jeg selv ikke kunne huske det. jeg fant diktet dagen etter å kunne ikke huske jeg hadde skrevet det. men såå fint det var. ble lest i begravelsen å greier. samme når pappa døde. jeg skrev å skrev.
å nå, nå trengte jeg å skrive. så om du har tatt deg tid til å lese dette må jeg bare si tusen takk.
jeg er ikke ute etter sympati eller noe, men trengte bare å få det ut. få tomheten ut liksom.
jeg vet at nå skal jeg fokusere på å ned i vekt, gjøre sjansene for neste prøverørsforsøk enda bedre. jeg skal. å det går rette veien. 4,1 kg ned de første to ukene er slettes ikke galt. det gir meg litt mot å litt håp. jeg klarer det jeg vil klare når jeg bare bestemmer meg. så jeg skal klare å komme meg gjennom dette å. jeg vet det. Jeg er bare så lei av å sitte alene i bilen på vei til eller fra en plass å gråte, eller når Espen går på jobb, sette meg ned i soffaen å gråte, eller i dusjen, gråte.. jeg griner mye for tiden. når jeg er alene. Dette er ikke noe folk flest merker. for jeg er i godt humør rundt folk. å det er ikke en maske. for jeg er gla å fornøyd som regel. men når jeg blir alene, så kommer tankene.
Jeg er så evig takknemlig for at jeg har Espen, for dagene går så bra med han. jeg er gla, jeg er fornøyd jeg elsker han å jeg elsker livet. skulle bare hatt et barn å dele vår kjærlighet med.
Nå håper jeg ikke dere tror at jeg går rundt å later som jeg har det bra å egentlig ikke har det. for jeg har det bra. jeg er gla som regel. jeg har ikke på en maske. Det er bare det at når jeg blir alene, så blir det så stille. å da kommer tankene, tenk om vi aldri får barn, det er min feil. det er jo meg det er noe galt med.. hvorfor skal jeg miste så mange i familien, for så å ikke kunne være med på å få familien til å øke igjen.
slike tanker er tunge å sitte med. å de kommer bare frem når jeg er alene.
Men må bare si.. jeg er heldig likevel. for jeg har verdens beste ektemann, å jeg har verdens beste mamma, svigermor og venner. de er der for meg å jeg vet de er det.
så livet er bra. jeg er heldig.. som har så mange rundt meg.
å igjen.. tusen takk vist du tok deg tid til å lese helt hit.
nå føler jeg meg bare helt tom.. på en god måte.. en fantastisk måte.. elsker det å kunne skrive ut følelsene.. å så er de liksom ute.. hehe..
det føles godt :D
