en utblåsning

Jeg lurer litt på hvordan jeg kommer til å bli på alle hormonene jeg skal ta nå fremmover. før har jeg gått på noen piller å

 så på sprøyter. men nå skal jeg ta nesespray i setdet for pillene, men skal ta sprayen mye lenger, så blir mer hormoner, å

 så skal jeg ta sprøyter lenger en jeg har pleid, pluss at det er 3 ganger mer hormoner i vær sprøyte en det jeg har tatt

 før. å jeg ble før et troll.. hjelpes. å igår hadde jeg en rar dag. fikk det for meg å gå på grava til pappa å min søster. er 

der veldig sjeldent, for føler meg liksom ikke no nærmere de der en hjemme. men iallefall. plutselig satt jeg da der på 

gresset mellom gravsteinene å pratet med de. fortale min søster om hvor stolt jeg var av barna hennes, der er 16 og 13 

nå. å at de er fantastiske å så bare kom tårene, jeg forsatte å prate om de å tårene bare trillet, så snudde jeg meg til 

pappa sin stein å da kom det mer tårer. jeg trengte så sårt en klem fra pappa nå. å noen gode ord som at det kommer ti

l å ordne seg jenta mi.

det er så mye stort som skjer fremmover. å enten kan livet mnitt bli snudd helt på hode på en bra eller dårlig måte.

 
jeg kan bli gravid med prøverør nå å få en unge til neste år, jeg kan klare å få opp firmaet mitt å tjene greit på å gjøre

det jeg elsker, å ta bilder.

 
vi kan få muligheten til å bygge nytt hus.

eller, det kan være ikke prøverør heller funker for oss, det kan være at firmaet går på ræva å det kan være vi blir 

sittende med dette huset ikke få solgt å ikke få råd til å bygge eller kjøpe noe nytt.

det er så mye nå. å jeg trenger pappa sitt trygge favn og min søster sine forståelsesfulle øyne. jeg trenger de.

de døde 20.12.1998 og 6.11.1999 så det er lenge siden. men savnet er like stort idag. bare at jeg klarer å leve liksom. 

men til brylluppet mitt synes jeg det var forferdelig tomt uten de. å nå som jeg trenger de rundt meg for prøverør er 

skummelt, firma er skummelt å mye står på spill.. jeg trenger de å de er ikke her. å så skal jeg i tilegg proppe kroppen 

med hormoner. hva kommer til å skje med meg?

igår måtte jeg spørre mannen om han kunne love meg å ikke ta ut skillsmisse mens dette foregikk, han bare lo, men når 

jeg da begynte å gråte å spurte igjen om han kunne love at han forsatt elsket meg etter dette forsøket, da ga han meg

en klem å sa, ja jeg lover..

hjelpes.. dette ble langt, vet ikke hva jeg ville med det heller. men måtte bare lufte tankene litt..