tanker 1 uke etter Porsgrunn

drømmen vår (pil opp på bilde)

er det seriøst bare gått en uke????
denne uka føles lenger en fra før jul å til nå føles.. så ja man kan si tiden går dræbelig seint.. fy søren asså.. jeg som har klagd såå på at tiden, ukene, mnd årene går så sykt fort. Nevøen min blir 16 år til tirsdag. det går jo sabla fort.. hvorfor kan ikke disse to ukene å gå fort? 1 uke er gått.

men har jo like lenge igjen joo..

det er søren meg ikke lett å skulle prøve å leve normalt å ikke tenke påd et. for tiden går så seint. så det blir liksom gnidd inn tid til å tenke på det uansett hva jeg gjør.

å så er jeg enda sååå forvirret ang slalom på lørdag. Kjenner flere som har vært igjennom noe av det samme som meg. å de sier alle, at de ikke hadde turt å stå på slalom. uansett hva legene sier, for det er på en måte de sin feil da om noe skulle gå galt.
Å det kan jeg ikke leve med, skyldsfølelse, det ble ingen baby fordi jeg tryna på slalom, eller fordi jeg ble nedkjørt av en tulling på slalom..
så derfor tror jeg at jeg vil la vær.

men igjen, vi skal på hyttetur med et vennepar å være der en helg for å gå på ski å stå slalom.
men jeg kan jo være igjen på hytta, å styre litt der, eller no, for vil jo ikke ødelegge for de i bakken...
eller jeg kan ta en tur eller to i bakken, bare kjøre pingle.. å satse på at det går bra? nei.. huff.. vet ikke jeg altså..

har fått litt råd her å der idag. å de fleste sier at jeg må gjøre det som føles rett for meg.
men når jeg ikke helt vet det da? eller.. jeg føler en ting, men tenker noe anna.. føler at jeg bør la vær, men tenker at så lenge legen sa det gikk bra, så bør det jo gå bra??

ååå dette er ikke lett... Heller mer mot nei en ja ang å stå i bakken fordi:

for var ei smart dame som sa til meg at spiren har det nok verre med en stresset mamma, en

en mamma som faller. altså. jeg stresser så ang å falle at det er verre for babyen en det å

faktisk falle. så derfor bør jeg av den ene grunnen la vær å stå slalom, så jeg slutter å stresse