Mandag 13 okt var vår første dag på fosterhjemskurs. det var spennende å gøy. vi pratet litt med de andre deltakerne når det var matpaause å fortalte hvorfor vi valgte fosterhjemskurs. å det er jo fordi vi virkelig ønsker barn men ikke får det til.
så vi vil hjelpe barn som ikke har det no greit nå. dro hjem etter kurset å var lykkelige å glade å gledet oss til mandag 27 da neste kurskveld var.
onsdag 15 okt fikk jeg tlf fra Fosterhjemstjenesten (heretter FT)
de hadde fått papirene fra nav, der det sto at jeg hadde PTSD,angst og depresjoner med tilbakevenende effekt. alt dette fra 2007
hva er PTSD? trykk her
I 2007 døde svigerfar å jeg fikk en volsom reaksjon. det at min egen far var død, min søster, min oldermor, onkel til Espen.. alt kom på en gang.. jeg var helt knust å ødelagt. jeg var lei meg.. som de fleste ville vært i min situasjon.
jeg fikk tilbud om å komme inn på hjørne til sammtaler hos psykriatisk sykepleier for å hjelpe meg igjennom denne prosessen.
dette takket jeg ja til.
jeg var til sammtaler, jeg fikk diagnose generalistert angst og agorafobi og depresjon med tilbakevendene effekt
hva er Generalisert angstlidelse, trykk her
hva er Agorafobi? trykk her
Grunnen til de diagnosene er jo fordi alle døde rundt meg. jeg var drit redd for at mamma, farmor, Espen, svigermor osv skulle dø. jeg orket ikke tanken på flere dødsfall.
jeg orket ikke å ut blandt masse folk, jeg foretrakk å være hjemme blandt de nærmeste.
jeg har jobbet masse med disse angst greiene å idag er jeg bra. jeg sliter ikke lenger. angsten er borte.
Å det at jeg fikk diagnose Depresjon med tilbakevendne effekt er jo fordi jeg har vært trist tidligere pga har jo mistet umenneskli mange folk.
jeg blir depremert og trist når noen dør. det er da normalt.
jeg har å nå vært prøver i strax 9 å. dette sliter å på psyken å jeg blir lei meg gang på gang når vi blir skuffet.
pga dette så fant FT ut at ikke vi var egnet som fosterhjem.
de vet jo ikke grunnene til mine depresjonsdiagnoser osv.
jeg ringte legen min. å noe PTSD diagnose har jeg aldri fått.. jeg skulle sjekkes for det. men fikk det aldri. Å depresjonene mine skylles jo dødsfall og tap, sorg ol.
ikke uforklarlig depremert liksom.
Så FT skal prate med legen min, jeg overtalte han til å ringe legen min, fordi.. dette er no vi virkelig ønsker. jeg kan ikke la oss gå glipp av muligheten, pga missforståelser..
men jeg har ikke mye håp. han sa til å med det at sjansene for at de kunne forandre mening var små.. krysser fingrene for at når ptsd diagnosen faktisk ikke er på meg.. at det hjelper. men er usikker.
å så begynner jo hue mitt å surre.. tenk om jeg hadde takket nei til sammtalene i 2007, å ikke gått til psykriatisk sykepleier.. da ville jeg ganske sikkert vært mer "ødelagt" i psyken, men jeg hadde ikke hatt noe diagnose på papiret.. å da hadde de ikke funnet noe på oss, å da kunne vi fortsatt på kurset..
jeg synes dette er så blodig uretferdig.. det burde jo være posetivt at jeg tok tak i det å fikk hjelp i en tøff periode.. det bør ikke straffe meg np 7 år seinere..
skjønner de må tenke på barna.. men om de plasserer et barn i et friskt hjem, uten noe depresjoner osv. vist noen i den familien mister noen av sine nærmeste.. skal de ikke da kunne bli lei seg? vist de blir det, vil de da miste fosterbarna igjen? er det ikke normalt å bli tist i slike situasjoner?
folk takler sorg forskjellig.. jeg trengte bare litt hjelp til å lufte tanker når det sto på som værst.. gjør det meg til et dårlig menneske?
gjør det meg mindre skikka som mor? jeg villle jo tro at pga alt jeg har opplevd, har jeg mye medfølelse og forståelse. dagene fra onsdag til nå har vært forferdelige, men jeg har klart meg gjennom de, det har gått, fordi jeg har vært med mine nære, gode venner og mannen. jeg har fått støtte.. men kjenner at jeg er ødelagt.. det er ille å gå å ikke vite.. jeg klarte ikke jobb på fredag, eller igår. tviler på jeg klarer det imorra..
jeg må vite først.. denne uvistheten er pining..
legen min er ikke tilbake før torsdag. så jeg finner ikke ut noe før tidligst torsdag.. å jeeg hater det.. går konstant med klump i halsen, kvalmen og fjern. griner fort, iallefall når eg er alene. sover dårlig..
er jeg deprimert igjen nå da? altså, jeg er lei meg, å nervøs.. men ja...
jeg smiler å ler, å prater å virker ok.. Men så fort jeg er alene, kommer tankene, tårene, redselen..
vi har et prøverørs utak igjen. hva om det ikke lykkes.. tanken på å gi opp er skummel.. jeg er ikke klar for det.. Men når ingenting lykkes..
Hvorfor er ikke jeg skikka til å bli mor?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar